Et liv med selektiv mutisme.
Jeg levde mine første 17 år for det meste i stillhet. Allerede i barnehagen ble jeg diagnostisert med selektiv mutisme, en tilstand som gjorde at jeg ikke klarte å snakke i visse situasjoner, selv om jeg så inderlig ønsket det og det var nødvendig for å kunne leve et normalt liv. Etter mange år med den samme kampen og store utfordringer, klarte jeg endelig å bryte meg fri og bort fra stillheten. Jeg gikk fra å være den stille jenta i klasserommet til å reise verden rundt som modell. Denne reisen har ikke bare endret hvordan jeg ser på verden, men også gitt meg en annen form for lærdom som jeg tar med meg i alt jeg gjør i dag.
Det har vært en utrolig stor kontrast å gå fra det å ikke kunne prate eller si et ord i klasserommet, til å reise rundt på skoler for å holde foredrag og bruke stemmen min.
Sorgen.
Mange ser tilbake på barndommen og refererer til at det var en tid uten bekymringer og et liv som ble levd i nuet. For meg var det motsatt. Jeg var full av bekymringer og ikke minst redsel for alle dagene som kom. Usikkerheten på hva jeg måtte stå i neste dag. Bekymringer over å aldri få kunne være som de andre. Å ha selektiv mutisme er ikke bare det å “ikke prate”. Pratingen er bare toppen av isfjellet. Fordi hva skjer når du ikke prater? Hva skjer med livet til et menneske når man ikke klarer en så forventet og nødvendig ting? Tid er noe du ikke kan få tilbake. 17 år gikk før jeg klarte å komme meg ut av det. Store deler av de årene var jeg et barn som ikke gråt når hun fikk vondt. Et barn som ikke klarte å få nye venner. Et barn som raste og gråt hjemme fordi hun ikke klarte å la andre barn bli kjent med den hun var.
Det var aldri et valg. Hvilket barn ville noensinne velge å ikke kunne si meningene sine, ikke kunne bli kjent med nye mennesker, høre at voksne prater om deg, høre at barn på samme alder prater om deg - men ikke si noe? Jeg ville så gjerne. Jeg svarte alltid i timene. Inne i hodet mitt. Jeg klarte bare ikke å få det ut. Det var en sperre der.
Takknemligheten.
Jeg tror veldig på at hvis du mister en evne, så får du noe annet. For å kompensere for det du mistet. Sånn ble det for meg også føler jeg. Når jeg ikke kunne prate måtte jeg bruke alt det andre jeg hadde i meg. Jeg brukte mer tid på å forstå det man ikke kan forstå kun ved å prate. Jeg observerte, leste kroppsspråk og brukte mye tid på å lese situasjoner slik at jeg kunne føle meg trygg og forberedt på det som kom. På mange måter har jeg det med meg også i dag. Det er blitt en del av hvem jeg er.
Jeg føler jeg har en annen form for lærdom jeg bærer med meg. Som om jeg har gått en skole ikke alle har muligheten til. En større forståelse for andre som på en eller annen måte må kjempe litt hardere for å kunne leve livet.
Vil du lese mer om min historie?
Sjekk ut “blogg” - her ligger det flere artikler og tekster som er blitt skrevet av meg samt videoer hvor jeg deler mer av min personlige erfaring.